Aldri før har stemningen på Rakkestadbenken vært mer nervøs enn i fredagens kamp mot Askim
Sekundene tikket, blikkene flakket nervøst omkring. Floskler som ”Dette er så typisk oss” og ”Det er bare den dagen” ble sagt. Håpet om fornyet kontrakt i 3. divisjon var nesten ute. Etter å ha kjørt over en av våre største rivaler i nesten en hel omgang, lå vi fortsatt under 1-0 etter at Robert Lechs berømte høyreben sendte Askim, med det som må være en av de mest unaturlige banene noen gang, i ledelsen med fra et frispark fra nesten 40 meter.
Askim startet kampen best, om vi ikke var helt på nett, eller bare var preget av stundens alvor vites ikke, men det så ikke ut som om det stolte og tradisjonsrike fotballaget fra Rakkestad var klar over at vår eksistens i, den kanskje ikke like stolte, men likevel prestisjetunge, Konica Minoltaligaen sto på spill.
Men sakte men sikkert klarer vi å kjempe oss inn i kampen. På den eneste måten man kan gjøre det på Askim stadion, ved og sloss. Faktum er at Askims scoring kom veldig mot spillets gang.
Andre omgangen må være noe i nærheten av årsbeste. Vi kjører direkte over Askim og minus et par farligheter som reservekeeper Arvid Furuheim tar seg greit av, har ikke gutta fra Kraftbyen noe som helst å komme med.
Vi der i mot kom i horder mot Askims mål. Henrik Solbakken hadde en i tverrliggeren, Børni eller Bernie, så Fredrik vet hvem vi snakker om, var frisk og kom seg til linjen nesten hver gang han kom rettvent mot sin back. Safin var tilbake der vi vil ha han, og Torpen fortsatte der han har vært i hele år med å binde opp to til tre forsvarere hele tiden. Men selv om vi hadde et solid spillemessig overtak skapte vi vel i rettferdighetens navn ikke alt for mange store sjanser, selv om Askims keeper Michael Hoel måtte ut i full strekk for å avverge skudd fra blant andre Fredrik Nøkleby.
Men så skjer det. Etter nok et innlegg fra Bjørn Ingar, blir Lars Ove som har kommet opp fra sin backplass dyttet med strake armer, og dommeren peker på 11-meteren. For å gjøre dramaet komplett setter kaptein og den ellers så gode Artur Majewski den over.
Kampen bevegde seg nå i mot 90 minutter, og de fleste rakstingene på tribunen begynte vel å miste håpet. Men vi ga oss ikke, vi malte og malte på, og til slutt pirker Henrik Solbakken ballen over linjen fra fem meters hold, og tenner gnisten både på benken og på banen.
Vi viste at vi helst måtte ha med oss tre poeng fra Askim fredag kveld, og var beredte til å gjøre alt i vår makt for å hente de. Aldri har ordtaket blod, svette og tårer passet bedre. Nervøsiteten var rett og slett å ta og føle på rundt hele den middels fulle Askim stadion. Så skjer det. På overtid mottar Henke ballen i returrommet, og på direkten sender han ballen i hjørnet.
At et spark på ballen kan sette i liv sånne vannvittige gledesscener er mildt sagt utrolig. Man skulle nesten ønske at noen hadde filmet oss.
Aldri har RIF-gutten runget så høyt i garderoben etter kamp, og aldri har kjøreturen til Oslo gått så fort.
MEN!
Vi har ikke holdt oss helt enda.
Mandag venter det en ny sekspoengskamp mot Mysen.
Det går også rykter om at Mysen har satt opp buss fra Mysen til Rakkestad stadion, og derfor håper vi at Rakstingene kjenner sin besøkelsestid og lager et h….... liv på stadion.
Laget:
Arvid Furuheim – Jonas Grønnern, Artur Majewski, Jon Magnus Momrak Haug, Lars Ove Engen - Bjørn Ingar Ødegård, Henrik Solbakken, Safin Nerwai, August Byhrø, Fredrik Nøkleby, Christian Torp.
Bytter: Thomas Ingebrigtsen, Richard Aaserud og Erlend Ruud
